For tiden går mye av min arbeidstid med til praksisbesøk hos mine lærerstudenter. Det er både kjekt og lærerikt å være med på dette, se ulike skoler, veiledere og ikke minst treffe studentene i lærerrollen! I etterkant av undervisningsøkten jeg er tilskuer til, har vi en refleksjonssamtale/utviklingssamtale, som oppleves verdifull for meg og forhåpentligvis også for studenten og kanskje også veileder!? Alle vet at digital kompetanse er et av gjennomgangstemaene i skolehverdagen. Det er derfor aktuelt å problematiserer hvordan vi skal sikre oss at lærerstudentene vi utdanner har nok digital kompetanse (hva er nok?) til å mestre/møte sin fremtidige lærerrolle. Utfordringen er både hvordan lære dette, gjøre det i praksis og hvordan vi skal “kontrollere” denne kunnskapen – eller om vi ikke skal “kontrollere” det? I en vanlig skolehverdag (jfr. mitt liv som lærer i vgs) ville vi brukt kompetansemål, konkretisert disse ytterligere og til slutt satt opp klare vurderingskriterier. Kan vi greie dette i lærerutdanningen også? Og hvordan skal vi eventuelt vurdere denne delen av studentens kompetanse?
Selve praksisperioden er i stor grad overlatt til en skole og en veileder. Vi må altså sikre oss at dette er veiledere som har digital kompetanse? Veiledere som er i stand til å reflektere over hvilken verdi digitale medier kan ha og når det er formålstjenlig for undervisning og læring. [I denne forbindelse har jeg interessert fulgt med i den produktive og lærerike bloggen til Eva2.0 som i en serie innlegg har fokusert på blant annet IKT-ferdigheter man bør kunne.] Spørsmålet er hvordan vi sikrer oss slike veiledere, siden det faktisk er disse veilederne som blir ansvarlige for å ”godkjenne” studentens digitale kompetanse. Skal en reflektere sammen med studenten og igjen vurdere studenten, bør en vel inneha en god porsjon digital erfaring/kompetanse selv?
Jeg er litt bekymret på studentenes vegne. Ikke fordi jeg har sett “ikkedigitaleveiledere” på mine besøk, men fordi jeg vet at forskjellene er så store på de ulike skolene. Noen får oppleve en “åpen skole” f eks Hop skole [Takk til Jan for omvisning og en positiv diskusjon omkring deres organisering - endelig fikk jeg faktisk se et eksempel på det jeg bare har lest om, og som også ble omtalt i stor grad med gode erfaringer]der infrastrukturen er bra, mens andre opplever en praksisperiode i en brakke pga ombygging der tavle og kritt er eneste tilgjengelige verktøy. Når jeg legger dette sammen med førsteinntrykket jeg fikk av studentene ved semesterstart, blir jeg litt urolig. Få av studentene var klar over at videregående skole var blitt “digitalisert” og at digital kompetanse i Kunnskapsløftet er befestet som en av de fem grunnleggende ferdighetene. Få studenter følte seg veldig kompetente knyttet til bruken av pc. Få studenter hadde noe forhold til hva digital kompetanse var, og nesten ingen var deltakere i sosiale medier ut over facebook (langt fra alle var der også). Hva gjør man da?
Studentgruppen har vært lydhør for min overbevisning om at de må ta pcen i bruk NÅ! Det er handler om at pc-bruk må bli en del av hverdagen. Jeg har tro på at studentene må bli deltakere og produsenter av informasjon på nett. Det må brukes og det må føles på kroppen hva det vil si å publisere f eks et blogginnlegg. En må lese en del blogger før en forstår f eks nettverket bloggene inngår i. Faktisk oppleve at det er en rekke lærere som deler mye kunnskap og at en ikke selv skal finne ut alt alene! Det interessante blir å se i hvor stor grad de har opplevd i sin lærerpraksis at digitale verktøy har vært brukt, har vært nyttig/unyttig og hvilke holdninger de har møtt blant lærere i praksiskollegiet! Dette skal jeg komme nærmere tilbake til – en undersøkelse venter nemlig studentene når de kommer tilbake.
En annen side ved dette, men som er minst like viktig – og er veldig nært: Hvilken rolle spiller vi som lærere ved lærerutdanningen som forbilde for studentene? I St.meld. nr 11 (2008-2009) står det at ”Undervisningsformene og måten lærerstudenter arbeider på er av vesentlig betydning for at de skal bli gode lærere” (s. 22). Det vises videre til et pilotprosjekt for fremragende undervisning der hensikten er “- å stimulere til høy kvalitet i undervisningen, utvikle gode læringsmiljøer og fomidle god praksis” (s. 23). Av dette blir min forståelse for en lærergjerning ved lærerutdanningen viktig, spesielt knyttet til en god og fremtidsrettet lærerpraksis, et forbilde om du vil – ikke bare et bindeledd mellom studenten og studentens praksis. Forstått slik opplever jeg jobben min som ekstra utfordrende og jeg er nødt til å være oppdatert på hva som skjer i skolen. Her har jeg virkelig en utfordring!
Til slutt må jeg presisere at jeg verdsetter veldig at lærere er forskjellige, og at det ikke skal være slik at vi skal påta oss en lærerrolle som vi egentlig ikke trives med. Slik kan det nok oppleves for noen, spesielt knyttet til verktøybruk. I stor grad handler det lite om å gå inn i en “rolle”, men om å bygge trygghet inn i en kontekst der et repertoar bestående av tavle, kritt, lærebok og overhead har blitt drastisk utvidet og sammensatt. Dette krever refleksjon og gode dialoger på alle nivåer i utdanningen, og det krever at vi ikke utsetter den!
Arkivert under: Meg som utdanner | Leave a Comment »
